Jeg har egentlig aldri villet fortelle denne historien. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Men nå som jeg har fått opplevelsene på avstand føles det riktig å dele mer av hvem jeg er og hva jeg kommer fra. Hvis jeg kunne velge, ville jeg blitt plassert i fosterhjem den dagen jeg ble født. Det høres kanskje helt sjukt ut, men oppveksten min unner jeg virkelig ingen. Det var et helvete. Da jeg var 11 år, var begeret så til de grader overfylt at jeg satte meg på trappa utenfor hos barnevernet, for å be om et nytt sted å bo. Siden ble det for vanskelig i fosterhjemmet, og jeg fikk flytte for meg selv som 17-åring. Diagnose på den tiden: anoreksi. Fram til da hadde livet vært en lang rekke av vold, frykt, bekymringsmeldinger, narkotikasalg, barnevernsmøter, mishandling, krisehjem, blåveiser, selvmordstanker, indre drama og voksne mennesker som sviktet - igjen og igjen. Heldigvis mikset med noen gode personer og perioder underveis. I denne boken forteller jeg om menneskene, hendelsene og tankene som jeg ikke har klart å fortrenge oppigjennom. Dette er grunnen til at jeg er meg. Uten Shirog, ingen Isabel. Shit, jeg får fremdeles frysninger av å høre det navnet.
