Det er en storartet biografi sønnen Arnstein har skrevet om sin far Sigbjørn Hølmebakk. Til tross for at han døde bare 59 år gammel, rakk han så uendelig mye. Som Simen Skjønsberg skrev i sin nekrolog i Dagbladet: Et menneske som mer enn de fleste fargela vårt politiske og litterære liv de siste 30 år.
Først og fremst som forfatter av åtte romaner, to novellesamlinger, ei barnebok og flere artikkelsamlinger. Men også som filmskaper, først og fremst på manussiden. Lenge vaklet han mellom om det var boka eller filmen som skulle bli hans viktigste medium.
Og ikke minst var han en politisk aktivist. Som Kjell Cordtsen skriver i sin introduksjon til den posthume artikkelsamlingen Ta ikke denne uro fra meg: Partistifter var han. En gjennombruddsskikkelse. En mobiliserende drivkraft i tidens store avgjørende stridsspørsmål.
Arnstein Hølmebakk har førstehånds kilder til også å gi oss et bilde av familiemannen og privatpersonen Sigbjørn. Han hadde et nært forhold til fire kvinner. Og med tre av dem fikk han åtte barn. Og som Tom Lotherington skriver i Norsk Biografisk Leksikon: Sigbjørn Hølmebakk var et kjempende menneske, som etter alt å dømme vant nye krefter ved å være i kamp. Anekdotisk, men også betegnende for mannens karakter, er den opplysning at han i løpet av en omskiftelig tilværelse med egne hender satte i stand minst 9 forfalne hus og hytter.
Ved Feda skole er det reist en byste av Sigbjørn Hølmebakk med teksten: Ta ikke denne uro fra meg. Med denne biografien om sin far har eldstesønnen reist en bauta som vil bli stående lenge i norsk litteratur.
