Dainora Urboniené ble som liten pike deportert sammen med sin familie fra Litauen til Sibir. Dette var et ledd i Sovjet-Unionens politikk overfor landene i Baltikum - og det var knapt en familie som ikke ble berørt av grusomhetene. Dainora opplevde etter kort tid at broren døde, og snart kom også meldingen om at faren var død der han var deportert til tvangsarbeid. Hun selv og moren måtte slite med sult og tungt arbeid og et dypt savn av hjemland, familie og venner. Som ved et under klarte Dainora å komme seg tilbake til hjemlandet etter noen år. Takket være lojale litauere og slekt klarte hun å unngå ny deportasjon - og hun skaffet seg i tillegg utdannelse under nesten umenneskelige forhold. For å sikre at ettertiden skulle få vite hva som skjedde i Litauen før landet igjen ble fritt, skrev hun denne boken som er blitt en rystende beretning om kommunismens grusomheter.
