Ann Heberlein undersøker og stiller spørsmål ved våre forestillinger om ondskap. Hvordan skal man kunne forstå personer som Anders Eklund, Marc Dutroux og Josef Fritzl som med vitende og vilje har begått avskyelige handlinger mot barn? Hvordan skal man se på barna som selv blir voldsutøvere: Harris og Klebold fra Columbine High eller Mary Bell? Hvordan var den institusjonaliserede ondskapen vi møtte i Abu Ghraib eller det tidligere Jugoslavia overhodet mulig?
Mange spørsmål, men Ann Heberlein hjelper oss også med å formulere noen av svarene. Hun mener at ondskapen ikke er ubegripelig. Det eneste ubegripelige ved den er vår motvilje mot å gjøre mer for å stoppe den. Forutsetningen for at onde handlinger skal kunne utføres er alltid den store, stille massens likegyldighet. Ondskapen har sitt utspring i ulikhet og urettferdighet, og den henter næring fra menneskers redsel og maktesløshet.
