Hjemløshet var et utbredt motiv i filosofi og litteratur på 1900-tallet. Det moderne mennesket måtte orientere seg i en tid der tradisjonelle former for tro og fellesskap hadde forvitret. Storbyens anonymitet og maskinenes økende dominans forsterket følelsen av å leve i en fremmed verden. Også århundrets politiske katastrofer skulle bli tolket i lys av hjemløsheten, som symptomer på tilhørighetslengsel som fikk utslag i aggressiv nasjonalisme, blod- og jordideologi og selvoppgivelse under totalitære regimer, der fiendebildene tok form av «rotløse» jøder, romer og kosmopolitter.
Hjemløs kretser rundt hjemløshet som eksistensielt, kulturkritisk og politisk tema. Filosofi krysser biografi hos tre europeiske 1900-tallstenkere: den tysk-jødiske kulturkritikeren Siegfried Kracauer, den tysk-jødiske politiske teoretikeren Hannah Arendt og den tsjekkisk-jødiske mediefilosofen Vilém Flusser. Alle var opptatt av hjemløshet som en karakteristisk opplevelse av å leve i den moderne tidsalder. Samtidig skulle temaet få en personlig klangbunn i liv preget av flukt og eksil. Hver på sitt vis utviklet de en antinasjonalistisk tenkemåte som omfavnet eksilet som livsform og blikk på verden.
