Mine rapporter fra Bagdad, er mine rapporter. De er forstått i lys av mitt eget, sikkert ikke tilstrekkelige, erfaringsgrunnlag.
Begivenhetene kan ha blitt tolket forskjellig av ulike korrespondenter. En journalist fra Egypt rapporterte trolig på en annen måte fra krigens Irak enn jeg. En amerikaner vurderte muligens situasjonen annerledes. Kanskje la en intellektuell fra Le Monde vekt på andre momenter.
Sannheten om krigen i Irak finnes ikke. Eller rettere sagt, det finnes millioner av sanne beretninger, og kanskje like mange løgner. Min oppgave som journalist i krigskaoset var ikke å dømme, spå eller lage analyser. Det var å se, å spørre og å fortelle.
Fra januar til april 2003 - i hundre og én dag - arbeidet Åsne Seierstad som reporter i Bagdad for skandinaviske, tyske og nederlandske medier. I avisartiklene og TV-reportasjene hun laget, formidlet hun det som foregikk i Irak før, under og etter angrepet fra de amerikanske og britiske styrkene.
Artiklene var øyeblikksrapporter, glimt fra krigen. De tilhørte bestemte dager og begivenheter. Vel så interessant fra reportasjereisen var det som skjedde mellom de avleverte artiklene, forarbeidet. Alt som ikke kom på trykk.
Gjennom sine ti år som journalist i krigs- og konfliktsoner, har Åsne Seierstad aldri arbeidet under vanskeligere forhold enn i Irak. I denne boken gir hun et nært innblikk i de utfordringene hun møtte. Her gjengis noen eller deler av tekstene hun skrev under krigen, men de settes inn i en sammenheng, for å vise noe av hva jobben som krigskorrespondent består av.
