I en vakker og rørende tekst viser Trude Trønnes-Christensen hvordan det er å vokse opp med en bror som har Downs syndrom. Han tar altfor mye plass, tar godteriet først, sitter alltid rett foran TV-en, og han er alltid er sulten og melkeglasset hans er skittent med brødsmuler på kanten. Men hun forteller også om en familie fylt av aksept for det som er annerledes, om en bror som alltid er glad, og som intuitivt vet hvem som er på hans side. Som ikke spiller sosiale spill.
Trønnes-Christensen tegner et bilde av en barndom fylt med kjærlighet. Hun viser hvordan barndommen har formet henne som menneske, at hun har fått innsikt i et liv preget av mangfold, der de usle sidene hennes ikke har fått blomstre. Men barndommen endret seg raskt da Stian så sin far dø i en ulykke. Stian løp hjem, gjemte seg på rommet sitt, og ingen husket på ham før det var gått mange timer. «Sånne som han tar det veldig enkelt» sa sosialarbeideren. Men det eneste som er sikkert er at Stian ikke tok det enkelt og aldri ble den samme glade gutten igjen, og at øyeblikkene med kontakt stadig ble færre.
Lillesøsteren Trude blir den som står opp for sin storebror, som ønsker å vise menneskers verdi, om de er annerledes eller ei. Som viser verdien av et samfunn der vi tar vare på alle.
