I boken ‘Katastrofe og Korrupsjon’, prøver Frode Fanebust og medforfatteren Marie Smith-Solbakken å overbevise leseren at det var korrupsjon i forbindelse med Alexander L. Kielland-ulykken 27. mars 1980. Dette er en svært alvorlig anklage som nå dukker opp 42 år etter ulykken. Man hadde da forventet en solid faglig utredning med en juridisk forank
...Les merRead more about review stating Vurdering av Katastrofe og korrupsjonring, underbygget av referanser fra den omfattende dokumentasjon om ulykken som er offentlig tilgjengelig. Istedenfor bygger Fanebust og Smith-Solbakken, sitt resonnement på blant annet påstander som er allerede utredet og avvist i det offentlige rom, og en noe spesiell definisjon av korrupsjon.
Forfatterne har ikke tatt utgangspunkt i korrupsjon som definert i den norske straffeloven (§ 387 a), den som:
For seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag, eller
gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag
Forfatterne har derimot hentet en setning i en flere sider avhandling over tema ‘Hva er korrupsjon?’ fra nettsiden til Transparency International Norge.
Korrupsjon er tyveri av politiske, sosiale og økonomiske goder fra befolkningen.
Forfatterne henviser til mangel på innsyn i et utenomrettslig forlik i 1991 mellom partene i et søksmål i Frankrike knyttet til ulykken, og hevder at dette er tyveri av politiske, sosiale og økonomiske goder fra personer som ble berørt av ulykken. De konkluderer at det er korrupsjon i Norge i forbindelse med Alexander L. Kielland-ulykken, begrunnet med at offentligheten ikke har fått innsyn i detaljene dette forliket. Det ble inngått mange andre forlik i kjølvannet av Kielland-ulykken. Disse forlik er heller ikke offentlig tilgjengelig slik de fleste forlik som inngås i offentlig- og privat sektor i Norge heller ikke er. Resonnementet til forfatterne er sviktende, og påstanden om korrupsjon er ikke troverdig.
Det som er mest oppsiktsvekkende i boken er en påstand fra Fanebust og Smith-Solbakkens at dårlig sjømannskap utvist av det norske mannskapet på Kielland, var årsaken til at ulykken ble en katastrofe. Dette er underbygget av flere feil og misvisninger, f.eks. mener Fanebust og Smith-Solbakken at mannskapet ikke fulgte driftsmanualen ved å ikke stenge vanntette dører i forkant av ulykken, at staget som brakk ikke ble inspisert i henhold til inspeksjons-programmet og at plattformsjefen som omkom i ulykken kjente til en alvorlig sprekk i staget som sviktet. Fanebust og Smith-Solbakken også uttaler at plattformsjefen var så bekymret for plattformens tilstand at han tok ut livsforsikringen før hans siste tur.
Det var 23 godt kvalifiserte besetningsmedlemmer ansatt i Stavanger Drilling på Kielland ulykkes kvelden. I driftsmanualen sto det hva som skulle gjøres dersom det oppsto situasjoner som kunne truet plattformens integritet. For værforholdet var det den viktigste faktoren air-gap, avstanden mellom bølgetoppene og under siden av dekk. Hvis air-gap var mindre enn 1,5 meter skulle riggen tas til en dypgående med 18 meter og utvalgte vanntette dører skulle lukkes. På ulykkestidspunktet var air-gap ca. 5 meter, dermed var det ikke nødvendig å stenge disse dørene for å sikre plattformen. Staget som brakk ble inspisert i våren 1977 når plattformen var på opphold i Tananger Havn. Det var ikke krav til å inspisere staget før 4 årskontroll som var planlagt i april 1980. Det var også uforsvarlig å inspisere dette staget når plattformen var i operasjon så det er uvisst hvordan plattformsjefen kunne oppdaget en slik sprekk siden den lå på Ekofisk området fra våren 1977 inntil ulykken 27. mars 1980. Oppdagelse av en sprekk og bekymring over riggens tilstand er ikke nevnt i plattformsjefens egen dagbok som dekker perioden 26/9/77 til 22/2/80. Teorien at plattformsjefen kjente til en sprekk var utredet i 1981/2 i forbindelse med rettsaken knyttet til erstatningsbeløp. Politiet gjennomført en etterforskning og avhørte 19 personer, kolleger, familiemedlemmer og bekjente. I politietterforskningen kom det fram at det var en avtale om pensjonsforsikring som plattformsjefen inngikk like før ulykken, og ikke livsforsikring. Politiet konkluderte at teorien var grunnløs. I et brav 30. mai 1986 konkluderer Statsadvokatene i Rogaland at det var ikke grunnlag for den alvorlige påstanden. Dokumentasjonen om dette er offentlig tilgjengelig i Digital Arkivet.
Det er oppsiktsvekkende at to historikere, 42 år etter ulykken, beskylder mannskapet på Kielland for å være ansvarlig for at Kielland-ulykken ble en katastrofe.
Forfatteren er sivilingeniør og har 40 års erfaring i petroleumsindustrien. Forfatteren har en faglig interesse i ulykken og har ingen knytning til etterlatte eller overlevende eller til involverte parter. Les mindreRead less about review stating Vurdering av Katastrofe og korrupsjon
