Hvorfor ser vi bøker bli forsøkt stanset, foredragsholdere angrepet, filmer tatt ned fra strømmetjenester, akademikere bedrive selvsensur og ansatte få sparken over gamle kommentarer i sosiale medier?Allerede for over hundre år siden advarte den tyske sosiologen Max Weber mot det han kalte kateterprofeter: aktivistiske forelesere som utnytter sin posisjon til å bedrive politisk indoktrinering av studenter. Obskure og eksplisitt aktivistiske fagtradisjoner har siden da funnet sin vei inn i den brede offentlighet og utøver betydelig innflytelse på vestlig kultur. Premisset i disse ulike teoriene er at den vestlige verden er subtilt infisert av urettferdighet og ulikhet, og målet er å vekke den undertrykte til bevissthet via en ustanselig kritikk av alt ved den bestående samfunnsorden.Sammen danner de det akademiske skjelettet i vår tids hyperårvåkne vekkelse, populært kalt «woke». Strømningene vi ser i dag, utgjør ingen organisert bevegelse med en gjennomarbeidet politisk agenda. Snarere motiveres vekkelsen av et sett med verdier og en bestemt måte å tenke på som har vokst frem gjennom flere tiår - i hovedsak på universitetene, der kateterprofeter i lang tid har ført sitt opprør mot det liberale demokratiet. Særlig sentral i denne fortellingen er generasjonen som tok del i den nye venstreradikalismen og studentopprøret i 1960-årene, og som skulle bli de påfølgende generasjoners professorer. Mange studenter har siden kommet ut av universitetene indoktrinert i hva de skal mene, uten å være trent i selvstendig tenkning.Kateterprofetenes opprør viser at problemet med vår tids vekkelse går dypere enn en håndfull intolerante og irriterende studenter: I Vesten har den illiberale aktivismen ført til et debattklima preget av demonisering og selvsensur - og et samfunnslim som går i oppløsning, hvor en ny form for tribalisme truer med å ta over for dagens liberale orden.
