Jeg foretrekker å sammenligne menneskerettslig helse, som er lik individets og samfunnets demokratiske helse, med helse- og sosialfag.
Vi har i Norge et omfangsrikt sett med menneskerettighetslover, tilsvarende vi har omfangsrike sett med helse- og sosiallover. Under helse- og sosiallovene finner vi enorme tiltakspakker; politiske strategier, bevilgninger og budsjett; et landsdekkende helsevesen og et ditto sosialvesen, med utdannelse og kvalifiseringskrav, forskning, folkeopplysning osv.
Under menneskerettighetslovene er tilsvarende tiltakspakke tom.
Begrepet «Menneskerettighetsvesen» finnes ikke. Allmennpraktikere i menneskerettigheter er ikke definert. Kommunene har ikke egne strategier. Menneskerettigheter er et fagfelt lagt i dvale. Mens forsvarsbudsjettet skal økes til
2% av BNP. - Til 3% av BNP. - 5% av BNP.
Dette er menneskerettighetenes paradoks.
Læren, slik den er formulert i Verdenserklæringen, er vakker og gjennomtenkt. Men mangler virkeliggjøring,
implementering. Klinisk menneskerettighetsarbeid er et ukjent begrep.
Bernt K. Hauge
