Fra fødsel til død hører vi om en klode som står på kanten av stupet. Forestillingen om livets bibliotek som brenner, olje som ødelegger økosystemer, bier som forsvinner, luftforurensning som forkorter våre liv, eller klimaendringer som drukner verdens korallrev, forkynnes gjennom lærebøker fra barneskolen til avlagt doktorgrad. Daglig møter vi denne store fortellingen i TV-rutene og radioenes nyhetssendinger, i romaner og på folkemøter. Sammenhengende snakker politikere om å redde verden fra den kommende undergang. Miljø- og klimakatastrofen er det nye årtusens ideologi og religion.
Bildet av et kommende miljø-ragnarok tegnes så ofte og så sterkt at knapt noen setter spørsmålstegn ved sannhetsgehalten. Verdens undergang er opplest og vedtatt. Opposisjon tolereres ikke, verken innen forskning, journalistikk eller politikk. Som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland har sagt: Det er umoralsk å tvile!
Står det virkelig så dårlig til at vi alle må gå i takt? Eller er det grunn til å se nærmere op dommedagsprofetiene, og gå både dommedagsprofetene og deres politikk nærmere etter i sømmene?
