Etter kommunevalget i 2003 inntok et rødgrønt regime den politiske makten i Trondheim. 14 års borgerlig styre var over. Fortsatt styrer Arbeiderpartiet byen, men den rødgrønne koalisjonen er blitt utvidet til en regnbuekoalisjon. Hvordan fungerer en så bred koalisjon, med ett dominerende parti og en rekke mindre partier, ved maktens bord? Denne problemstillingen borer seks forfattere i, med et kritisk og analytisk blikk: Marvin Wiseth, Knut Fagerbakke, Ingrid Skjøtskift, Ronny Kjelsberg, Kristian Dahlberg Hauge og Knut Røe. «All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt,» hevdet den britiske historikeren og politikeren John Acton på slutten av 1800-tallet.
Er det situasjonen i Trondheim anno 2016?
Det politiske skiftet etter kommunevalget i 2003 representerte en tilbakevending til normale tilstander i Trondheim, en tradisjonelt rød by styrt av Arbeiderpartiet. Men valgresultatet innebar også noe nytt. For Arbeiderpartiet var ikke valgvinneren, selv om partiet raskt forsøkte å etablere seg som det. Den store valgvinneren var SV og byens kommende varaordfører, Knut Fagerbakke. Og den virkelige seierherren var Trondheim LO, landets mest radikale fagforeningsmiljø, dominert av personer på ytterste venstre fløy. Den rødgrønne koalisjonen skulle få rikspolitiske konsekvenser. Det er vanskelig å forestille seg Jens Stoltenbergs regjering etter stortingsvalget i 2005, uten forarbeidet som var gjort i Trondheim. Fra nå av ble byen kalt både «det rødgrønne utstillingsvinduet» og «det rødgrønne fyrtårnet».
Like raskt som historiefortellingen etablerte Arbeiderpartiet som valgvinner, skulle SV få merke at «ørnen blant partiene» ikke var lett å samarbeide med. Etter de seneste kommunevalgene er den rødgrønne koalisjonen i Trondheim blitt utvidet inn mot sentrum, og foran stortingsvalget i 2017 avtegner byen seg på nytt som et politisk forsøkslaboratorium for folkevalgt styring på nasjonalt nivå, denne gang for en bred venstre-sentrumskoalisjon.
