Blir norske elever godt utdannet - og skolerte - av å tilbringe tolv-tretten år innenfor skolesystemet? Eller er skolen blitt så lite «skolsk» at den kaster bort tiden på andre ting enn utdannelse? Den «gamle puggeskolen» var til tider så fakta-orientert at den verken stimulerte forståelse eller kreativitet. Opplæringen virket ensidig «faktuell». Gir det god nok grunn til å skyve dagens skole ut i den motsatte ytterlighet og gjøre den ensidig «anti-faktuell»? Var det en god idé i innføre såkalte målstyrte kompetansemål i skolens læreplaner? Hvordan virker målstyringen i skolen? Hva skjer når forvaltningsapparatets tenkemåter blir det begrepsapparatet unge får til å tenke om seg selv og sin egen læring? Tåler barn å bli plassert på bunnen i et delegeringsmaskineri tenkt ut for å styre voksne i arbeidslivet? Er den norske skolen egentlig blitt mer elevvennlig enn før? Hva skjer når teknokratisk styringsideologi blir dominerende tenkesett i utdanningsinstitusjonene? Det snakkes så mye om accountability, men er det mulig å stille mektige doldisbyråkrater og pedokrater med egne agendaer til ansvar når noe går galt?
Boka stiller en rekke spørsmål. Det viktigste dreier seg om skolens rolle i et såkalt «postfaktuelt samfunn».
