Skolevegring er et mysterium.
Mange av dagens barn og unge velger å vende ryggen til en skole som på grunnleggende nivå ser ut til å være bedre tilpasset dem som individer enn hva tilfellet var for 30 år siden.
Hvorfor er det blitt slik?
I Skolevegringsmysteriet forsøker Gaute Brochmann og Ole Jacob Madsen å forstå skolevegring som fenomen.
Hva er det som skjer i familiene våre, på skolene og ellers i samfunnet som gjør at noe som var så selvsagt for bare en generasjon siden er i ferd med å bli så umulig for så veldig mange?
Før gikk alle på skolen. Flinke og mindre flinke. Nevenyttige og grublere. De som hadde det bra hjemme, og de som ikke hadde det.
De som spilte fotball i friminuttene og de som røyka bak trafoen.De aller færreste syntes riktignok det var noe særlig gøy, og alle hadde ting de mislikte:
Fra sure lærere til dumme medelever. Fra vanskelige fag til det å måtte sitte stille på en stol dagen lang. Allikevel troppet vi opp, alle som en. Dag etter dag, år etter år.
I dag er det ikke slik.
Et stort og økende antall norske barn og unge går ikke på skolen. De vil. Men klarer ikke. Fenomenet har forplantet seg fra videregående skole via ungdomsskolen til barneskolen og kalles «skolevegring»,
og fagmiljøene er enige om at dette er blitt en betydelig folkehelseutfordring.
Hva i all verden skyldes denne utviklingen? Og hvorfor ser vi denne komme akkurat nå?
