Jeg har lest Vårt rike land av Øystein Olsen og Eivind Thomassen. Den er skrevet som et direkte motsvar til Martin Bech Holtes Landet som ble for rikt. Det merkes med en gang. Mens Holte skriver til folk flest, nemlig de som merker stagnasjon i reallønn, dyrere og dårligere offentlige tjenester, og en stadig mer defensiv politisk kultur, skriver O
...Les merRead more about review stating En forsvarstale for eliten, ikke for folketlsen og Thomassen for det samme laget som alltid har styrt. Embetsverk, sentralbankfolk og professorer som har levd av å forklare hvorfor det som skjedde var det eneste fornuftige.
Hovedgrepet deres er å nekte for at det finnes noe særnorsk problem etter 2013. Produktivitetsveksten flatet ut i hele den rike verden. Norsk næringsliv følger Sverige og Danmark. Kronen svekket seg fordi oljeprisen raste, ikke fordi Norges Bank var slapp. Og når man ser på statistikken systematisk, er det ikke noe dramatisk norsk forfall. Alt dette kan de ha mer eller mindre rett i på et snevert tallnivå. Problemet er at de stopper der, og at de gjør det med den samme politiske tåkepraten vi er vant til fra politikerne.
Spesielt Olsens forsvar for den kraftige kronesvekkelsen er tynt. Han argumenterer som om sentralbanken bare reagerte teknisk på et eksternt sjokk: «Vi senket renta for å stimulere aktiviteten og bidra til en passe svak krone. » Det høres fornuftig ut innenfor deres modell. Men det unngår de vanskelige spørsmålene. Hvorfor skal man bevisst svekke valutaen for å «hjelpe» noen næringer, når det samtidig gjør importen dyrere og svekker kjøpekraften for alle andre? Hva skjer med kapitalallokeringen når man holder renta kunstig lav over tid? Og hvorfor blir det presentert som en styrke at staten blir «rikere» i kroner når kronen faller, mens den reelle formuen målt i internasjonal kjøpekraft synker?
Det er her det blir klart at dette ikke bare er en faglig uenighet. Det er en uenighet om hvem politikken egentlig skal tjene. Holte sitt poeng er at ting skulle vært gjort annerledes for folket – ikke for å gjøre det lettere for politikerne og systemet. Olsen og Thomassen svarer med å forsvare beslutningene som ble tatt, særlig de under Arbeiderpartiets perioder og under Olsens egen tid som sentralbanksjef. Det blir en generasjonsregnskap der de eldre beslutningstakerne skal renvaskes.
Det er nettopp dette som skaper eliteklasser. Ikke i den gamle, enkle betydningen, men i den moderne norske varianten: En klasse som lever av å forvalte og forklare rikdommen, mens den reelle verdiskapingen og kjøpekraften for vanlige folk sakte sakker akterut. Oljefondet skulle være en buffer for folket. I praksis har det blitt en buffer for politikerne. Når man kritiserer dette, får man svar om at tallene ikke støtter dramaet, at det er internasjonalt, og at man må forstå dilemmaene. Det er samme språk som alltid brukes når systemet skal beskytte seg selv.
Holte er ikke perfekt. Man kan diskutere enkelte tall og periodiseringer. Men han stiller det enkle, ubehagelige spørsmålet som de to andre konsekvent unngår: Hva om vi hadde prioritert annerledes for oss som lever her, i stedet for å gjøre det mer behagelig for dem som sitter og fordeler?
Vårt rike land er godt skrevet og faglig solid på sitt snevre felt. Men den er også et klassisk eksempel på institusjonell selvforsvar. Den forsvarer tidligere politikere, den forsvarer Norges Banks valg, og den forsvarer fortellingen om at vi i det store og hele har styrt det bra. For de som allerede er overbevist om det, vil den fungere fint. For de som har lest Holte og kjenner at noe er galt, blir den bare enda et eksempel på at systemet heller vil diskutere metoden enn problemet.
Jeg forblir på Holtes side. Han skriver som om det faktisk handler om noe mer enn å forsvare sin egen fortid. Les mindreRead less about review stating En forsvarstale for eliten, ikke for folket
