Dyr vet helt fra begynnelsen av hvordan de skal oppføre seg. Mennesket blir født med én eneste evne: å kunne gråte.
Dette uttalte Plinius den eldre, naturvitenskapsmannen som omkom ved Vesuvs utbrudd år 79 e.Kr. I løpet av livet leter så mennesket etter sin forsvunne bruksanvisning, etter den store Koden. Ingen idé kan være mer skjebnesvanger enn den det får om seg selv. Svarene mennesket finner er både storslagne, patetiske og skremmende. Det gråtende dyret forteller historien om hvordan mennesket har sett på seg selv de siste tre tusen år: sin plass på jorden, sin oppgave der. Tross alle forandringer forblir de elementære spørsmålene forbausende like: Hva er grunnlaget for den menneskelige verdigheten? Finnes det en naturlig moral? Finnes det noen sannhet å stole på? Kan vi spøke med det hellige? Finnes det en helhet, eller må vi nøye oss med fragmenter?
At vi reagerer som vi gjør, at vi tenker som vi tenker, avhenger ikke bare av oss selv, men av den tradisjon vi står i: Den europeiske tradisjonen.
