Det siste drøye århundrets politiske og sosiale omveltninger har preget tenkningen til moderne filosofer som Heidegger, Wittgenstein, Sartre, Habermas, Foucault, Derrida og Zizek. Den liberale, vestlige moderniteten har blitt utfordret gjennom to verdenskriger, gjennom kommunisme, fascisme og nasjonalisme, gjennom kolonial og postkolonial erfaring. Filosofenes dagsorden har i stor utstrekning vært bestemt av disse hendelsene, av tiden og den romlige konteksten. Å filosofere i Tyskland i 1900, 1933 eller 1949 artet seg helt ulikt. Å filosofere i Russland i 1910 eller 1950 eller 1999 var ikke det samme. Det samme gjelder den intellektuelle situasjonen i Frankrike, Storbritannia, USA og de nordiske landene, selv om omveltningene ikke har vært like dramatiske.
Filosofenes liv og tanker er ikke så adskilt som de selv iblant hevder. En filosofisk dagsorden er et personlig anliggende, bak den banker et hjerte. Filosofi er dialog, argumenter og motargumenter, strid og polemikk, hypoteser og feilslutninger. Vil man forstå filosofi, må man gjøre det på en svært konkret måte. Filosofiske teser og argumenter kan ikke løftes ut av sammenhengen, men må tolkes ut fra tid og rom - og ut fra filosofens personlige ståsted. Enkelte navn i denne boken er kjente og mye omtalt, andre er relativt ukjente. I sin tid bidro de imidlertid alle til å fylle det filosofiske landskapet med levende skikkelser. Spørsmålene deres - og noen ganger svarene - utfordrer oss fremdeles.
Denne boken handler om filosofenes inngripen i det siste århundrets hendelser. Eller omvendt; om disse hendelsenes forvandling av filosofene og filosofien.
