Aristoteles omtaler Meteorologien som en underavdeling av det han tidligere har behandlet, og han definerer den som «alt som hender naturlig, men mindre regelmessig enn de materielle tings primærelement, og det finner sted i området som grenser til stjernenes bevegelse». Med andre ord i den sublunare verden. Aristoteles behandler her mer detaljert prosesser som er omtalt i både Om himmelen og Om tilblivelse og undergang, og han regner dessuten astronomiske fenomener med til de meteorologiske. Selv om vi i åpningen får inntrykk av at de sistnevnte vil være hovedsaken, går Aristoteles allerede i første bok utover det egentlige tema - meteora - ved å omtale også elver, kilder, erosjon og avleiring av kystområder, noe som fører til at første bok munner ut nærmest i et geografisk ekskurs med beskrivelser av elveområder og fjell i Asia, Europa og Afrika. Til en viss grad kan det sies at han viderefører det geografiske fra første bok i første kapittel av andre bok med diskusjonene om en eventuell forbindelser mellom innlandshav og disse sjøenes sammenheng med det ytre osean. [hentet fra forordet av Mette Heuch Berg]
