Midt på 1700-tallet, i perioden som har fått navnet opplysningstiden, da forfattere og filosofer, særlig i Frankrike, hyllet vitenskapen, fremskrittet og troen på mennesket, oppnådde den ambisiøse Jean-Jacques Rousseau verdensomspennende berømmelse ved å hevde at fremskrittet er fordervende og at det er det menneskelige samkvem i seg selv som er opphavet til alt ondt. Opplysningsfilosofene overlot Rousseau til seg selv. Han ble opplysningens sorte får. Hvordan kan en slik tilsynelatende menneskefiendtlig filosofi ha dannet utgangspunktet for et av de mestselgende forfatterskapene i sin samtid og et av de mest innflytelsesrike bidragene til tankene om frihet og demokrati i våre moderne vestlige samfunn? Boken byr på hele spennet i Rousseaus forfatterskap og den setter ham inn i 1700-tallets idéhistoriske kontekst. For leseren som er ute etter en oversikt over enkeltdeler av hans tenkning, som hans tanker om pedagogikk, hans generelle filosofi, hans statsvitenskapelige aspekter eller hans skjønnlitterære forfatterskap, kan bokens ulike deler leses uavhengig av hverandre. Martin Wåhlberg har mottatt priser for sin forskning på fransk 1700-tallskultur. Han er cellist i ensemblet Trondheim Barokk og disputerte i 2011 ved NTNU med avhandlingen La scène de musique dans le roman du dix-huitième sièclex, som tar for seg musikkens betydning i 1700-tallets romaner i Frankrike.
