Annales, som er Tacitus' hovedverk, omhandler perioden 14-68 e.Kr., dvs. årene fra keiser Augustus' død og Tiberius' tiltredelse til slutten av keiser Neros regjering, eller som det egentlig het: «Fra den guddommelige Augustus' bortgang» (Ab excessu divi Augusti). En tredjedel av verket behandlet Tiberius' regjering (14-37 e.Kr.), en tredjedel Caligula og Claudius (37-54) og en tredjedel Nero (54-68). Årbøkene er det siste av Tacitus- skrifter (sannsynligvis skrevet etter år 115). Verket bestod opprinnelig av 18 (eller muligens 16) bøker; av dem er 8 helt og 4 delvis bevart. Tacitus viser seg her som en ypperlig skribent. Hans knappe og poengterte, sterkt personlige stil og hans evne til inntrengende psykologisk personkarakteristikk er enestående for romersk historieskrivning. Tacitus- pessimistiske syn på de historiske personer han skildrer, har farget ettertidens oppfatning av dem. Tacitus' programerklæring er å behandle den eldste keisertid «uten vrede og sympati» (sine ira et studio), men sjelden ser man i antikk historieskrivning en mer personlig farget fremstilling. Blottstilling av «vikarierende motiver» er en høyt oppdrevet kunst hos Tacitus. Renkespill og onde hensikter aner han også der hans kilder tier. I hele verket merkes en underliggende smerte over tapet av republikkens frihet. På denne måten er Tacitus en arvtager av den intellektuelle opposisjon mot keiserstyret i det første hundreåret av vår tidsregning.
