John Miltons Areopagitica er et av de klassiske skrifter om trykke- og ytringsfrihet i verdenslitteraturen. Verket ble utgitt i 1644 og henger nært sammen med de politiske og religiøse forholdene i England i 1640-årene - uten sammenlikning det mest revolusjonære tiår i landets historie, med en borgerkrig som endte med at kongen ble henrettet og monarkiet avskaffet, og ikke uventet med ny splittelse blant dem som kom seirende ut av striden mellom konge og parlament. Milton oppdaget raskt at ikke alle hans forbundsfeller i kamp mot kongemakten var de frihetselskende helgener han synes å ha forestilt seg. Allerede i 1643 ble det vedtatt en forordning som til forveksling liknet på kongens tidligere forordning om at skrifter måtte godkjennes før de kunne utgis. Milton reagerte med bitter skuffelse og krevde at sensurforordningen måtte tilbakekalles. Det er denne forordningen som er den direkte foranledning til Areopagitica, der Milton mobiliserer sine formidable litterære evner til å argumentere for sitt syn.
Skriftet er preget av en brennende tro på betydningen av debatt og fri tenkning, med klare og skarpt formulerte tanker om skadene som kontroll og sensur påfører alt åndsliv og tankeliv. Selv om det på mange måter er et produkt av sin egen tid, hever det seg også langt ut over den. Med sitt engasjement for intellektuell frihet blir verket et kraftig og ytterst veltalende forsvar for ytringsfriheten, noe som alt i alt er like aktuelt i dag, både i våre og andre deler av verden. Areopagitica har form av en tenkt tale til det engelske parlamentet. Bak teksten ligger en berømt tale fra antikkens Hellas, der den greske retorikeren Isokrates henvendte seg til Areopagen, den atenske domstolen som møttes på Ares høyde, ikke langt fra Akropolis - herav Miltons tittel.
