Bergingeniørutdanningens historie i Norge rammes inn av ulike lærdomskulturer. Bergseminaret på Kongsberg ble opprettet i 1757, som et av Europas første bergakademier. I 1814 ble bergstudiet flyttet til det nyopprettede universitetet i Oslo og i 1910 flyttet det videre til Trondheim. Her ble fagfeltet forankret ved Norges Tekniske Høgskole (NTH), der vitenskap skulle kobles med teknologi for å utnytte landets ressurser og få bygd ny industri. Siden den gangen har NTH og i dag NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) bygd opp en sterk vitenskapelig og teknologisk kompetanse innen bergfagene, og utdannet bergingeniører etter tidenes vekslende krav. Denne boken følger bergingeniørutdanningens ulike faser og utvikling, med hovedvekt på tiden etter 1910. Fremstillingen viser hvordan kunnskapsfeltets sterke personligheter formet institusjonene og utdanningen, i møte med industriens vekslende krav, innenfor de rammer samfunnsutviklingen satte. Fra starten skulle en bergingeniør beherske alle ledd i verdikjeden fra malm til metall. Et sentralt poeng i fremstillingen er hvordan ulike ledd i denne prosessen over tid ble skilt ut som egne spesialiteter. Dette ble gjenspeilt i endringer i organiseringen av NTHs Bergavdeling, og i utdanningen som ble tilbudt. Fremstillingen viser videre hvordan andre geofaglige spesialdisipliner som ingeniørgeologi og petroleumsfag ble inkorporert i bergingeniørens kunnskapsfelt og utdanning. Disse disiplinene vokste ikke ut av gruveingeniørens kunnskapsområde, men hadde den geofaglige plattform til felles med dette. Bjørn Ivar Berg (Dr.philos) er førstekonservator ved Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg. Anne Kristine Børresen (Dr.art) er førsteamanuensis ved Institutt for historie og klassiske fag, NTNU. Jan Thomas Kobberrød (Dr. art) er postdoktor-forsker ved Institutt for historie og klassiske fag, NTNU.
