Det var de beste årene av mitt liv. Gang på gang gjentok de tidligere Wehrmachtsoldatene disse ordene. Ebba Drolshagen var ikke spesielt interessert i gamle menns krigshistorier. Som halvt tysk og halvt norsk slapp hun allikevel ikke unna, stadig vekk ville de snakke med henne om sine opplevelser i Norge. De fortalte om hvor vakkert og fredelig det hadde vært der, hvor fin tjenesten hadde vært, om den fantastiske naturen, utflukter, fotturer og skiturer. Historiene minnet mer om speiderleire og sommerferier enn om krig. De elsket Norge og lengtet tilbake. Noen hadde abonnert på norske aviser, og ikke få kalte Norge mitt andre hjemland. En stemte til og med i med Ja vi elsker i stedet for å hilse da han møtte henne. Etter hvert ble hun så fascinert av disse fortellingene at hun bestemte seg for å grave dypere. Resultatet er denne boken, en til nå nesten ukjent historie om krigens hverdag.
