Innbyggerne i Nord-Norge ble i en radiotale 30. november 1944 anmodet av kronprins Olavs om å motsette seg nazistenes ordre om å la seg tvangsevakuere sørover. 23.000 mennesker fulgte oppfordringen og ble boende i huler og jordgammer over vinteren, mens tyskerne brente husene deres og slaktet dyrene. I dag har disse huleboerne fått status som motstandsfolk. Likevel er det mange av dem som ikke har fått krigspensjon for de traumatiske opplevelsene som har plaget dem hele livet. Etter å ha arbeidet en mannsalder for norske krigspensjonister, kom Tromøymannen Rolf Andersen i kontakt med drøyt hundre finnmarkinger - mange av dem bosatt andre steder i landet - som tross traumatiske opplevelser under den tyske okkupasjonen og posttraumatiske stress som følge av huleboertilværelse og tvangsevakuering aldri var blitt tilbudt noen kompensasjon for skadene fra den norske stat. Andersen har de siste årene ført saker for mange av disse overfor Rikstrygdeverket og Trygderetten. Men tiden begynner å renne ut. Vil de gjenlevende huleboerne oppleve å få oppreisning for de traumatiske krigsårene før det er for sent?
