Boken forteller historien om da Norge debuterte på den globale arena som rådgiver i utvikling, og da verden på samme tid kom til Norge som migranter og flyktninger fra Asia, Latin-Amerika og Afrika. Boken viser hvordan samspillet mellom disse to verdenshistoriske bevegelsene forandret Norge.
På begynnelsen av 1960-tallet startet den norske staten med å bygge et humanitærpolitisk kompleks som skulle legge grunnlaget for at den politiske ledelsen noen tiår senere erklærte at Norge skulle bli en humanitær stormakt. Nesten parallelt med dette kom de første pakistanerne til Norge, som en fortropp i en stadig voksende migrasjonsbevegelse. I løpet av de siste tiårene førte det til en radikal endring av landets befolkning, religioner og kulturer.
Boken fremmer originale og tydelige fortolkninger av hva som skjedde, og dokumenterer hvordan Norges møte med verden og verdens møte med Norge ble styrt av hva forfatteren kaller en ny humanitærpolitisk elite. Forfatteren viser at spørsmålet om det norske og norske verdier - som under det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet - igjen er blitt aktuelt, bare på helt andre måter. Boken diskuterer grunnleggende spørsmål som: Finnes det norske verdier og norsk kultur? Og finnes Norge?
