Denne boka ble påbegynt med et spørsmålet fra barnebarnet Sunniva. Hun hadde fått i oppgave på skolen å spørre beste.foreldrene om hvilken leker de hadde de hadde som barn?
Hadde vi noen leker? Jo, jentene hadde vel noen dukker, men vi guttene? Nei, - jo, kanskje om sommeren, at vi laget innhengninger med kvister og kongler i flere størrelser, som skulle forstille kyr og andre husdyr som gå oss mat! Jeg er redd Sunniva fikk strykkarakter på den undersøkelsen, hvis hun ikke fikk mer utfyllende svar fra andre besteforeldre.
Tenk om jeg nå hadde hatt dagboka som jeg har begynt på flere ganger. Men dette spørsmålet fra barnebarnet ga meg mot til å begynne og skrive ned hendelser som jeg husket. Skrivingen ble lagt bort og tatt opp igjen flere ganger, helt til det gikk opp for meg at jeg har vært med på en eventyrlig reise i en samfunns.utvikling som ingen generasjon har vært med på tidligere.
Denne utviklingen har også skapt et engasjement hos meg, som jeg prøver å gjengi i de hendelser jeg forteller om. En reise fra den ytterste fattigdom, men med et nøkternt levesett, til en tilnærmet luksustilværelse som pensjonist.
«Et langt liv med et samfunn i endring» var tenkt å være en oppsummering som familie og vener kunne bla i. Etter hvert tror og håper jeg at kanskje flere vil lese boka med interesse.
