Filosofenes krig handler om hvordan filosofene oppfattet den første verdenskrigens etiske, historiefilosofiske og metafysiske innhold, og hvordan krigen endret det filosofiske landskapet. Et femtitalls filosofer fra hele Europa eksemplifiserer ulike sider ved den europeiske krigsopplevelsen.
Fra begynnelsen var det et sterkt engasjement fra de intellektuelle på alle sider av fronten. I den første krigshøsten var det mange som følte seg kallet til å vitne om sin tro på nasjonens sak. Dette ble en tid for opprop og manifester. Mange gråhårede professorer og skribenter, som var for gamle for fronten, kjente det som en moralsk nødvendighet å bruke pennen i fedrelandets sak. Det ble skrevet hele bøker der en slags «krigsfilosofi» ble utviklet. Krigen ble satt inn i store metafysiske og filosofihistoriske perspektiver som skulle forklare hva dette egentlig handlet om. En stor del av Europas mest prominente filosofer og andre intellektuelle bidro til denne litteraturen. Den britiske hegelianismen og den franske kantianismen ble tidlig offer for denne patriotiske innsatsen og skulle aldri gjenvinne sin tidligere styrke.
Jo lenger krigen varte, desto fjernere ble den nasjonale euforien fra augustdagene i 1914. For mange fremsto krigen nå som en meningsløs nedslakting, som den vestlige sivilisasjonens sammenbrudd. Alt snakk om demokrati, humanitet og menneskerettigheter hadde gjennom krigen blitt avslørt som hule fraser, som potemkinkulisser for å maskere en havarert sivilisasjon.
Verdenskrigen forandret det intellektuelle og filosofiske landskapet i Europa grunnleggende. Filosofien skulle heretter orientere seg etter andre landemerker og gå helt nye veier.
