Historien om Sven Oftedal kan sammenfattes i ordene solidaritet og velferd. Oftedal valgte verken jussen, teologien eller Venstre, slik hans farfar, far og bror hadde gjort. Han startet i unge år med mottoet «vårt ansvar» som var tittelen på hans lille hus-avis. Og han fulgte opp med engasjement i Mot Dag og Clarté, medlemskap i AUF og Arbeiderpartiet, og legestudier siste halvdel av 1920-tallet.
Sammen med kona Mette og parets tre barn bodde han på Storhaug i Stavanger, hvor han hadde legekontor fram til 1940. Ekteparet var aktive medlemmer i Arbeideravholdslaget Frisinn. Sven Oftedal satt også i Stavanger bystyre i to perioder, 1934-1940, og var også leder for den lokale Spaniakomiteen. Under krigen var han engasjert innen motstandsarbeidet, men ble etter hvert arrestert og satt på Grini. De siste årene, 1943-1945, satt han i Sachsenhausen, hvor han gjorde en fremragende innsats som fangelege. Sven Oftedals sosiale ansvar hadde utviklet seg til internasjonal solidaritet.
Etter krigen var han blant de få utvalgte som fikk plass i Einar Gerhardsens første regjering, og dernest i Gerhardsen andre regjering, hvor han ble sosialminister og senere mest kjent som «Folketrygdens far». Han døde av hjerteinfarkt i 1948, bare 43 år gammel. Minneordene er svært omfattende omkring hans innsats som nasjonsbygger for velferdsstaten. Sosialisten og pasifisten har fått sin byste på «Sven Oftedals plass» på Storhaug, med inskripsjonen: Legen. Kameraten. Mennesket.
