Dette er boken du ikke har lyst til å lese, men bør lese. Etter den grundige og gripende «Harastølen - heimen for dei utstøtte» (2023), har journalist og illustratør Oddrun Midtbø dykket ned i lobotomiens historie. Og den er fæl. Men boken er knallgod.
På genialt vis er den skrevet, eller konstruert slik, at du kan lese den fra perm til perm, eller du kan velge ut kapitler som måtte ha spesiell interesse. Selv kastet jeg meg inn i jakten på grandtante Juliane Marie - trykket på farget papir, og fordelt utover i boken. Hun var innlagt på ulike psykiatriske sykehus i hele sitt voksne liv. Midtbø er nysgjerrig på hvorfor, og søker innsyn i pasientjournalien hennes. Prosessen vikler seg ut som en fortelling om byråkratisk frustrasjon, spennende som en kriminalroman og med en overraskende og fascinerende slutt.
Midtbø stiller vektige spørsmål. Som hvorfor langt flere kvinner ble lobotomert, trass i at langt flere menn hadde diagnosen schizofreni. Boken dirrer av en stillferdig, men åpenbar og rettferdig harme. På vegne av ofrene for lobotomi, og fordi norsk psykiatrihistorie i så stor grad har underslått og fortiet denne skampletten i fagets historie.
Skrevet i et direkte, lett tilgjengelig språk, er boken brutal å lese. Men den gir verdifullt innsyn i historien. Den gir ansikt til ofrene, og gir dem også en slags verdighet. Og oppreisning.
Anbefales på det varmeste, selv om du sikkert - som jeg - må ta pauser underveis.
- Britt Sørensen - frilans filmkritikar/kulturjournalist Bergens Tidende, Delt på Facebook-sida med 6 400 følgjarar
Journalist og forfattar Oddrun Midtbø har gjeve oss ei vakkert utforma bok om eit dystert emne. Men ho gjer det enkelt for seg sjølv ved å omtala fagfolka som skurkar. ... Midtbø har lukkast med å reisa eit sterkt minnesmerke over lobotomioffera - med gripande og samstundes opprørande forteljingar om vanskelege liv og tragiske utfall av denne psykokirurgien.
- Haldor Slettebø - spesialist i nevrokirurgi, Dag og Tid
"Gjemt og glemt" Oddrun Midtbø skriver samvittighetsfullt og tilgjengelig om norske lobotomerte, i en bok som bærer litt for sterkt preg av å være utgitt på eget forlag.
Lobotomert er visuelt interessant; Midtbø, som også er illustratør, har utformet deler av boken nærmest som en billedkollasj eller grafisk roman. På denne måten løser hun det etiske dilemmaet som oppstår når man vurderer å trykke fotografier av uvitende pasienter, men grepet fremstår også som en hommage til lobotomiofferet Mads Nikolai Berge, som selv ga ut en egenillustrert bok på eget forlag om sine erfaringer i psykiatrien.
Det er interessant å lese om hvordan lobotomiofrenes påstått avvikende oppførsel på 1940- og 50-tallet gjerne ble målt opp mot et føyelig og temmelig domestisert ideal, og at det derfor var flest kvinner som ble lobotomert. De første prøvekaninene internasjonalt var alle sammen husmødre.
- Johanne Elster Hanson, Morgenbladet
For ei bok! Den er som ein grøssar. I dag er psykiatrien i krise. Boka er verdfull fordi den minner oss om det mørkaste kapitlet i psykiatriens historie i Norge: lobotomeringane og alle dei maktovergrepa som kunne skje i fleire tiår på dei lukka institusjonane.
- Knut Olav Åmås, Sitat sendt i mail til forfattar
Dette er ei bok som ber mykje interessant, men og grufull informasjon og kunnskap mellom permane. Forfattaren har gjort eit imponerande arbeid med innsamling av stoff og redigering av all det research-arbeidet som har pågått i fleire år.
Boka er særleg tettskriven og lett å lesa. Oddrun Midtbø viser seg også vera ein dugande habil illustratør, noko den 280 sider A-4 boka ber preg av. Bokdesign og grafisk formgjeving er av høg klasse.
Denne boka er eit døme på korleis prosa og fag går hand i hand i ein svært heldig symbiose.
- Odd Helmer Handeland, Sogn Avis
