Denne boka er en reportasje fra en svunnen, men viktig tid. Barn og unge av min generasjon fikk en spesiell oppvekst, ikke bare under og etter krigen, men også før. Det er dette jeg vil fortelle om. Før jeg var tolv, visste jeg hvordan brannbomber skulle behandles og hvor i huset en måtte oppholde seg i tilfelle gassangrep. Det var en del av min allmenndannelse. Men russerne brukte ikke gass i Finland, dessuten skulle vi være nøytrale, så det ble ikke krig i Norge. Stavanger hadde 47.000 innbyggere og 70 hermetikkfabrikker, og det tok lenger tid å reise fra Stavanger til Oslo enn det i dag tar å reise til Pakistan. Jeg var innvandrer og fremmedspråklig på Våland skole og måtte kjempe min egen krig ett år før krigen startet i Europa. Men jeg har ikke noe svar på hvorfor det på den tiden var så galt å være østlending i Stavanger.
