De største ofrene i krig vil alltid være barna. Bak motstandsbevegelser, arrestasjoner og familiers fortvilte forsøk på å finne en slags normalitet i hverdagen, står de små og forsøker å forstå de voksnes handlinger. Krigsårene i Norge, mellom 1940 og 1945, var intet unntak.
Den norske motstanden under andre verdenskrig var stor, og både den organiserte og den sivile motstandsbevegelsen risikerte liv i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten. I skyggen av aktive motstandsfolk sto familiene deres, og det var ikke til å unngå at barna, direkte eller indirekte, ble trukket inn i foreldrenes kamp.. Disse barna, som selv kaller seg motstandsbarn, har viktige historier å fortelle sin ettertid.
Et av motstandsbarna er Liv Riktor Lykkenborg. Hun er tre år da krigen kommer til Norge, og alt som har vært trygt og godt, blir med ett snudd på hodet. For mens far blir sendt til Grini og mor forsøker å holde familien samlet gjennom flyalarmer og bombing, lager krigen varige sår i barna som prøver å forstå hva som skjer. En dag er krigen over, og far kommer endelig hjem. Men hvordan lever en familie videre etter å ha overlevd andre verdenskrig i Oslo? Hvilke traumer har en far med seg i bagasjen når krigsjubelen har lagt seg? Kan man egentlig komme uskadd ut av krigen, eller tar den i virkeligheten aldri helt slutt?
