Den lave, forblåste kysten langs Jæren har hele Nordsjøen som motspiller. Her ute kan dette beryktede havet sette seg opp - «det verste hav i verden» - og bryte innover og lande på de jærske strender med dunder og brak, uten å møte motstand, før storhavet slikker og slår seg opp i marehalmen som lydig bøyer sitt strå innover for å ta av for det verste og tviholde på sanden. Strekningen har alltid vært sjøfolkenes frykt og skrekk for undergang og død langs denne havets kirkegård, hvor sirenene synger sin sang og lokker seilende folk inn i fordervelse. Verst i seilskututetiden med stor trafikk rundt dette beryktede «varme» hjørnet av Norge når contrarivind, strøm og avdrift og storm fra både øst og trakk skipet som en magnet ned mot brott og brenning langs landet uten livd og ly. En uværsnatt ved århundreskiftet gikk tre skuler opp i Raunen i løpet av sytten timer. Men folket, det store redningsfolket, var alltid på plass, alltid forberedt. Selv under kirkegang la karene øret til og lyttet til tonen fra kirketårnet - no kjeme han! En ramsalt beretning om en av Norges farligste kyster, om forlis og redningsdåder og folket på Jæren.
