Etterkrigstidens universitets- og pressemiljøer kan ikke beskyldes for å ha vist overdreven interesse for jøders, sigøyneres, tateres og homofiles krigshistorie. Den senere tids diskusjon om den såkalte holocaustindustrien er av særdeles liten relevans for norsk etterkrigstid og samtidshistorie, det være seg jødenes, sigøynernes, taternes eller de homofiles holocaust. De norske jødeforfølgelsene har vært gjenstand for en kollektiv fortrengning, og er fortsatt et nasjonalt traume. Forfølgelsen av sigøynere og tatere ble ikke engang fortrengt; det var ikke noen norsk problemstilling i det hele tatt at de var blitt utsatt for urett. Homofiles skjebne snakket man helst ikke om, verken i Norge eller i resten av Europa. Som lærd så også leg - offergrupper inkludert. Norske jøder var, med enkelte unntak, meget sent ute med å kritisere det norske ansvaret for jødeforfølgelsene, til forskjell fra den takknemligheten som overlevende viste overfor nordmenn som hjalp dem over grensen til Sverige. Sigøynerne er knapt blitt hørt i det hele tatt. Taterne trengte både tid og et nytt politisk klima før de kunne stå frem med sine livshistorier, og norsk offentlighet gikk i seg selv, så vidt det var. Norske homofile har vært særdeles lite opptatt av krigens homohistorie og nazistisk homofobi. Interessen er av nyere dato. I denne antologien skriver forskere og journalister med ulike fagbakgrunner om sider ved rettsoppgjøret som ble fortiet og fremdeles er ukjent for de fleste.
