Riddu riddu 2019. Jeg har sikret meg den aller siste plassen i Nordlige Folks Senters storsal. Sannhets- og forsoningskommisjonen vil møte lokalbefolkninga. De har planlagt møtet godt. Flere lokale innbyggere holder forberedte innlegg, noen andre lokale blir intervjua. Her, nå, opplever jeg for første gang i livet at mikrofonen gis også til morsmålsanalfabeter. Kommisjonens leder, Høybråten, sier at kommisjonen ønsker og trenger våre fortellinger. - Skriv brev til oss, oppfordrer Høybråten. Tanken skyter inn i hodet: Selvsagt! Jeg skriver brev til kommisjonen! Veldig mange brev! Først og fremst vil jeg skrive om morsmålsanalfabetene, som så ofte blir glømt. Jeg skriver om pappa, som ble en av få morsmålsanalfabeter i sin generasjon som fikk lære å lese og skrive morsmålet sitt. Jeg skriver om meg sjøl, hvordan det var å lære samisk i voksen alder, og hvordan det er å være formidler av og på samisk når man sjøl har det som andrespråk. Jeg skriver om dattera mi, som har fått vokse opp som tospråklig same. Men jeg skriver også om alt det andre som knytter opp mot språk og kultur. For hvis vi skal bestå som folk, trengs det mer enn språk og kultur. Tema i brevene gjentas mange ganger. Jeg ser på samfunnet vårt som et knust speil, og prøver å forklare hva jeg ser i hver enkelt speilbit. Boka er på samisk.
Er også på norsk: Brev til kommisjonen
