Det er fredag den 19. mai 2000. Klokken er 18.30. Stine Sofie Sørstrønen (8) vinker til faren sin og går sammen med venninnen Lena Sløgedal Paulsen (10) ut gjennom døren på den hvite firemannsboligen i Eidsvollsmanns Mørchs gate i Kristiansand. Med seg har de en pose med badetøy, håndklær og halvannen liter Siesta-brus. Stine Sofie har fått nye rulleskøyter av pappa i dag, og gleder seg til å prøve dem. Men først skal de to venninnene gå og bade i vannet 3. Stampe. Det er mildt i været, akkurat passe til å ta seg et kort bad. Jentene går sammen på den smale grusveien inn i Baneheia. De to drapenen rystet Norge og vekket et nasjonalt traume. Flere av menneskene som arbeidet tett med saken – journalister, politi, hjelpemannskap – ble så sterkt preget at de måtte sykmeldes. Den dag i dag preger Baneheia-saken fortsatt menneskene som var med i oppklaringen av drapene. Hilde Moi Østbø skildrer leteaksjonen, den kollektive sorgen og politiets jakt på gjerningsmennene. Det er en sterk og sober bok om hvordan et lite samfunn gjennomlever en enorm katastrofe.
