Det knaser i koksgrus - det lukter pølser og buljong. Stadion fremkaller varme minner, men også hutrende gys. Fløyelsmyke sommerkvelder står i skarp kontrast til vinterdager med snødrev og bitende elvesno. Her tikket klokkene alltid mot nye tider. Folk svettet, blødde og gråt på Stadion, men her regjerte også latter og idrettsglede. Dramatikk på isen rett foran øynene på publikum - og kongen. Under et av 1500-meterløpene så folk at det plutselig forvillet seg en mann ut på isen, midt i løpebanen. I det samme kom dansken Einar Sørensen for full fart mot mål og kjørte rett inn i denne personen. Begge seilte av sted og rett inn i en flaggstang som brakk rett av. Snart så alle at det ikke var hvem som helst som hadde stått i veien for den danske løperen. Det var politifullmektig Møinichen - fra nå av bare kalt verdensmesteren. Stadion var heltenes og rekordenes bane, men først og fremst en folkelivets arena i nesten hundre år. Stadion var for viktig til å bli glemt. Etter noen uvisse år viste det seg at den også var for viktig til å bli borte. Per Christiansen er historiker og journalist. Han har tidligere skrevet boken I veita, som omhandler veitene i Trondheim. Christiansen har også skrevet eller bidratt som forfatter i en rekke bøker om historiske, kulturhistoriske og kunsthistoriske emnermrådet.
