Fredsvåren 1945 kunne Kasper Idland se tilbake på over fem år med kamphandlinger, både raid og sabotasjeaksjoner. Han deltok i Joachim Rønnebergs Gunnerside-gruppe, som utførte tungtvannsaksjonen på Vemork. Dermed var navnet hans risset inn i krigshistorien med gullskrift. Han var en hjemvendt helt.
Etterkrigstiden ble ikke slik Kasper hadde forventet. Etter krigen festet uroen, angsten og følelsen av ikke å strekke til, grepet. Smerten og tomrommet ble fylt med alkohol. For helten fra Kompani Linge begynte en nedadgående spiral. Tingene ble enda mer komplisert da han ble forelsket og giftet seg med en kvinne som hadde vært aktiv i den nazistiske Hirden.
I en tid da menn ikke skulle vise svakheter, og flere tiår før noen visste hva posttraumatisk stresslidelse var, måtte Kasper kjempe en ensom kamp. En kamp som varte til han døde i 1968, bare 49 år gammel.
Boka om Kasper Idland forteller naturlig nok om heltedåd, men den stiller også viktige spørsmål om hvordan vi tok vare på våre krigsveteraner etter Den andre verdenskrig.
I dag har vi igjen veteraner som har opplevd krig på kroppen under internasjonale operasjoner. Den gang gikk det galt med Kasper, helten fra Figgjo. Hva som gikk galt, kan du lese om her.
Og så er det store spørsmålet: Har vi lært noe?
