Det eneste som er sikkert, er at alt forandrer seg. Forandringstakten øker. Den som vil henge med, må sette opp farten. Det er dagens budskap.
Da kan det være nyttig å minne om at våre grunnleggende behov aldri forandrer seg. Det er behovet for å bli sett og verdsatt. Det gis to former for tenkning: den målrettede og beregnende tenkning og ettertanken. Den målrettede og beregnende tenkning er den vanlige form for tenkning. Den styrer dagliglivet i ethvert samfunn og er helt nødvendig. Den er så nødvendig at den truer med å overta all tenkning. Livet skulle vera kunst, så hev det vorte handel, som det heter hos Garborg. Ettertanken er livskunstens domene. Den skal si oss hvor på veien vi er, og hvilke livskvaliteter vi har ervervet. Ettertanken er selvbesinnelse. Den er det behov for overalt i arbeids- og medarbeiderstillinger i arbeidslivet, og i alt dagligliv sammen med andre. Mister vi ettertanken, mister vi oss selv. Vi lever i et demokrati, et folkestyre. Det betyr deltagelse ikke bare i valg, men i det daglige liv. Det innebærer også deltagelse i et fellesskap, i det små som i det store. Det innebærer at vi alle er formidlere av etiske verdier, både til oss selv og andre. Etiske verdier er ikke kunnskap, men holdninger. For dannelse av holdninger er forbilder et nødvendig gode. Det viser eksemplets makt. Men i en tid hvor media døgnet rundt ofte viser brudd på forbildet, vil det gode eksemplet av og til komme til kort, og andre virkemidler vil være nødvendige. Folk flest bruker livet sitt til å leve det. Jeg har tenkt å bruke mitt til å tenke over det (Schopenhauer). Til å begynne med har man lite å tenke over. Det måtte være noen første sanseinntrykk. Selv med spede erfaringer er det to spørsmål som ganske snart melder seg, og det er spørsmålene om livets mål og mening, om hvorfor og om rettferdighet. Livet består i å tumle med slike spørsmål. Å tenke på slike spørsmål er en ensom virksomhet.
