Ashtavakras sang er en klassisk tekst innenfor advaita vedanta, den indiske enhetsskolen i hinduismen, som med utgangspunkt i de vediske upanishadenes filosofi erklærer at alle ting er det guddommelige vesen brahman, som eksisterer i tingene som deres selv, atman. Adskilthet og mangfoldighet er en illusjon, på samme måte som alle forskjellige bølger egentlig bare er vann. Denne enhetsfilosofien ble på 700-tallet opphøyd til hinduismens toneangivende filosofi av reformatoren Shankaracharya. Han erklærte at brahman er sannheten, verden er en illusjon, og mennesket er intet annet enn brahman. Ved å erkjenne dette vil mennesket bli fritt fra samsara, som er fødselens og dødens kretsløp.
Ashtavakras sang regnes som det vakreste poetiske uttrykket for enhetsvisjonen i indisk litteratur, og ble skrevet på utsøkt sanskrit engang mellom det 8. og 11. århundre. De 298 versene er tilskrevet den legendariske vismannen Ashtavakra, hvis liv beskrives i etterordet. Teksten begynner med at kong Janaka spør hvordan man kan få kunnskap, og hvordan man kan bli fri. Ashtavakra forteller så hvordan dette kan skje ved at vi erkjenner at vi er selvet, som alltid er fritt fra lidelsen ved å være fanget i forandringens verden. Selvet, som er menneskets sanne natur, er et bevissthetslys, og i dette lysets spill er illusjonen om verden oppstått i sinnet på grunn av uvitenhet. Når vi erkjenner selvet, opphører illusjonen, og lidelsen erstattes av salighet.
