Iblant - når vi må skilles fra noen, når vi lengter hjem, når vi minnes tapte tider eller tenker over hvor fort tiden har gått, eller vi blir dypt grepet eller takknemlige - kan vi kjenne på en følelse av - ja, nettopp - vemod. Owe Wikström hevder at det også finnes et vemod innebygd i selve livet. Sett i en større sammenheng henger dette vemodet sammen med den opplevelsen av hjemløshet eller forvirring vi kan kjenne på i forhold til eksistensielle livsspørsmål. Vemodet kan også knyttes til det truende ved at livet farer av sted og til tanken på døden - noe vi sjelden tør dvele ved. Disse spørsmålene gjør at opplevelsen av vemod og lengsel grenser til åndelig søken og religiøs tro. Hva slags forhold er det mellom lengselen og religion? Hvorfor berøres så mange av det hellige, selv om de sier at de ikke tror?
