Som ung sjømannsprest møtte jeg en kirke som var annerledes enn den jeg hadde vokst opp med. Sjømannskirken var en åpen og tiltrekkende kirke. Den var en levende, dynamisk og tjenende kirke med plass for alle - en hverdagskirke, en brukskirke. Den kirken jeg kjente hjemmefra, var mer en kirke for godtfolks høytider og store anledninger. Den kirken jeg møtte som sjømannsprest, var tettere på menneskene hele tiden - den var til stede i folks hverdag. Sjømannskirken var ikke helt som andre kirker.
Kirken hjemme i Norge har endret seg betydelig siden den gang. I dag er den mangfoldig, og den har et vidt spekter av tilbud til mennesker i alle aldre. Likevel er det fortsatt slik at mange nordmenn har lettere for å oppsøke kirken når de er på reisefot - når de har krysset en grense, kanskje for lengre tid - enn når de er hjemme i Norge. I Sjømannskirken i New York er det gudstjeneste hver søndag gjennom hele året. Videre inviterer kirken til norsk buff élunsj, grillfest på taket, strikkeregatta og lørdagsgrøt. Man kan også komme til kirken for å lese aviser, spise vafler og drikke kaffe. Og det er alltid noen til stede der, noen som ser menneskene som kommer, og snakker med dem. Kirken driver i tillegg et eget kunstgalleri, «Trygve Lie Gallery», hvor norske kunstnere fra USA og Norge har utstillinger.
Sjømannskirken er ikke helt som andre kirker - fortsatt.
