Det er blitt sagt om Irvin Yaloms forfatterskap, enten han har skrevet fagbøker, terapeutiske anekdoter, essaystikk eller romaner, at han er den typen formidler som får lesere til å undre seg og nikke et ettertenksomt hmm ... dette har jeg jo følt selv og kunnet tilføye ja, nå ser jeg hvordan det henger sammen.
Denne boken handler om ett av menneskehetens universelle temaer: vår dødelighet - og den eksistensielle smerten som de fleste av oss opplever ved å betrakte døden - som om den er alt og den er intet. Ja, det er svært ubehagelig å stirre på solen. Det tåler man ikke lenge av gangen. Det gjør vondt når øynene svir og begynner å renne - og blikket må vendes bort. Å kunne stirre på døden, møte din egen dødelighet, kan være avgjørende for hvordan du velger å leve livet videre: Hvordan du kommuniserer med dem du er glad i - og med deg selv. Og hvordan du kan bøte på den allmenngyldige opplevelsen av å ikke ha fullført det som skal til for gjøre livet rikere og mer komplett.
Gjennom samtaler med pasienter og egen livserfaring (han er 74 år når han skiver denne boken), byr Yalom på nærhet, varme og mot. Han gir oss både varsom og direkte veiledning til beskuelse av døden - og menneskets dødelighet. Verken solen eller døden lar seg beskue direkte, François de La Rochefoucauld, Maksime 26.
