«I en av de store vindusflatene så jeg plutselig et glimt av moren min, høy, tynn, med et litt steilt ganglag og et ubekvemt uttrykk i ansiktet. Problemet var bare at moren min var død for mange år siden. Personen i vinduet var meg.»
Opplevelsen av egen aldring kan nærmest komme som en overraskelse, sier Sissel Gran. Hun er psykolog og parterapeut, og slett ingen aldersforsker. Hvorfor er hun plutselig blitt så opptatt av dette temaet? 67 år gammel kjenner hun alderen på kroppen og skjønner at hun nå definitivt er i gruppen «eldre». Her deler hun sine personlige tanker om aldring mens hun beveger seg mot en ny fase i livet.
Sissel Grans ønske er å utfordre seg selv: Kan hun, gjennom å nærme seg temaet aldring, greie å utvikle en modigere holdning overfor det ufravikelige; alderdommens skjørhet og livets slutt? Hun spør seg om det kan finnes uventede gleder å hente i aldringsprosessen, som mer frihet og åpenhet. Og om kontakten med et indre, aldersløst selv kan representere en motkraft i antialdringens tid.
