«I en av de store vindusflatene så jeg plutselig et glimt av moren min, høy, tynn, med et litt steilt ganglag og et ubekvemt uttrykk i ansiktet. Problemet var bare at moren min var død for mange år siden. Personen i vinduet var meg.» Ingenting burde være mer forventet, men allikevel er ingenting mer uventet enn alderdommen, sier Sissel Gran. Hun er psykolog og parterapeut, en slags kjærlighetens evige forsvarer, og slett ingen aldersforsker. Hvorfor er hun plutselig blitt så opptatt av temaet aldring? 67 år gammel kjenner hun alderen på kroppen og skjønner at hun nå definitivt er i gruppen «eldre». Sissel Grans ønske er å utfordre seg selv: Kan hun, gjennom å nærme seg temaet aldring, greie å utvikle en modigere holdning overfor det ufravikelige, at livet en dag er over?
