Foran meg på bordet står seks medisinflasker. På den ene etiketten har jeg skrevet kultur, på den andre næring, på den tredje kunnskap, deretter finans og miljø, mens på siste flaske står ordet sosial.
Noen måneder tidligere ba jeg om å få intervjue syv politikere i min hjemkommune Stokke. Jeg ville utfordre enigheten som overraskende ofte synes å prege kommunale beslutninger. Selv høyst kontroversielle og vanskelige byggesaker gikk forbløffende ofte smertefritt og enstemmig gjennom kommunestyret straks det var snakk om næring og penger. En etter en ba jeg dem om å sette medisinflaskene i den rekkefølge de mente var riktig. Etter syv givende og hyggelige samtaler var resultatet like interessant som det var skremmende. Politikernes prioriteringer samsvarte overhodet ikke med den glatte beslutningsprosessen som preget kommunestyret!
Tilbake til kjøkkenet. Jeg flytter medisinflaskene lekent frem og tilbake i håp om å forstå politikernes prioriteringer. Plutselig ser jeg et fasinerende mønster. Flaskene danner en rekkefølge som virker både naturlig og fornuftig. Senere oppdager jeg at samme mønster går igjen i Lakotaindiansk visdom. Urgammel kunnskap, om balanse, helhet og sammenheng, som for lengst har gått i glemmeboka. Oppdagelsen ble en voldsom inspirasjon for meg og trigget straks jakten på nye, så vel som glemte sammenhenger.
Etter flere år med ivrig leting, stiller jeg meg idag spørsmålet om ikke vi moderne mennesker har oversett nødvendig kunnskap om vekst og samarbeid. Livsanskuelser erkjent og benyttet av urmennesker i tusenvis av år skjult bak en overfladisk og oppjaget hverdag. Med denne forståelse av helhet mener jeg «Tidløs Medisin» kan være interessant for alle som jobber med mennesker og er involvert i utviklingen av framtidige bærekraftige tenkning.
PS: Det hører med til historien at etterhvert fikk jeg smake min egen medisin. Leken med «medisinflaskene» skulle også bli starten på min dannelsesreise.
