I møte med en sekularisering som har avska.et den norske statskirke, har teologer forsvart seg med påstander om at vår humanisme, særlig vårt demokrati og menneskerettighetene, inklusive toleranse og ytringsfrihet, egentlig kommer fra kristendommen, og ikke fra opplysningstiden.
Arild Pedersen motsier dette ved å søke hjelp hos opplysningstidens mest radikale religionkritiker, Spinoza: Det gjør han ved å forstå hans forutsetninger som ikke-kristen og som utstøtt jøde, men også som viderefører av en gresk tradisjon, og som borger i den liberale nederlandske republikken.
Deretter fortolker Pedersen Spinozas religionskritiske bok Tractatus Theologico-Politicus, som av kristne ble omtalt som skrevet i helvete. Dernest bruker han innsiktene i denne boken som målestokk for utviklingen av religionskritikk fram til i dag. Dette er en kritikk som omsider har nådd opp til Spinozas nivå.
Til slutt oppsummeres deres («Spinoza og jeg») felles religionskritikk i en sekulariseringens «katekisme», til bruk i dag.
Boken er altså ikke en objektiv avhandling, men et polemisk angrep på religiøse myter, og et forsvar for rasjonalitet og den sekulære stat.
