Dette er historien om de gamle kaiene på Radøy, som alle var sine egne sentrum før veinettet kom på plass. Kaiene var amtstinget, skyssplikten, gjestgiveriene, handelsstedene, meieriene og industrien. Kaiene var politikk, bygdekrangel, sysselsetting og fremgang. Når mennesker var adskilt av fjell, skog og myr, ble kaiene kontaktpunktet for omverden og mellom hverandre. Hver kai har sin egen unike historie, men samlet forteller de også øyas historie. Etter andre verdenskrig skjøt overgangen fra sjø til land fart. Biler, busser og ferger forkortet reisetiden, og varer ble flyttet fra båt til veinettet og ble mer sentralisert. Meieristasjonene ble nedlagt, rutebåtene forsvant og handelslagene flyttet opp til hovedveien. Gullalderen for kaiene, som varte fra 1880 til 1950, var over. Igjen står bare rester av hva som en gang var, men historien må bevares. Boken innledes med tre kapitler som overordnet beskriver meieridriften, veinettet og de forskjellige båtene som trafikkerte øya gjennom å
