Kunnskapen om menneskets evolusjon og om kognitive evner hos dyr, har endret seg radikalt i de senere årene. Dette skyldes hovedsakelig at det har skjedd en genetisk revolusjon som har gjort det mulig å beskrive genetisk slektskap mellom mennesket og ulike dyr - særlig viktig her er beskrivelsene av menneskeapene - og også genetisk likhet mellom ulike dyrearter. Videre har det blitt mulig å beskrive utviklingsmessige skritt mer nøyaktig i fylogenesen både hos mennesker og dyr.
Levekårene endret seg hyppig og dramatisk under evolusjonen og tilpasningene til miljøet tvang fram menneskelige særtrekk hos våre forfedre. I Sahara fantes det grønne sletter med elver i de frodige dalførene. Også havhøyden varierte tidvis mye. Under siste istid sank vannstanden i havet godt over 100 meter på verdensbasis. Dette medførte at områder som nå er dekket av hav ble til fastland. For eksempel var det mulig å gå tørrskodd fra Sør-Spania til Afrika. For 120 000 år siden, i varmeperioden før siste istid, lignet dyrelivet i Sør-Wales dagens afrikanske fauna - med elefanter, flodhester, nesehorn og hyener.
Den største endringen i synet på dyrs kognitive evner, er at dyrene i dag i mye større grad blir regnet for å være intelligente og rasjonelle. I det tradisjonelle synet var intelligens og rasjonalitet regnet som unike særtrekk ved mennesker. I tillegg ble kreativitet, fleksibilitet, sosiale ferdigheter og innlevelsesevne sett i sammen- heng med den høyere intelligensen, uten at det ble gjort rede for hvorledes en slik sammenheng var skapt. Dyrs atferd ble derimot betraktet som instinktiv og som sådan stereotyp og infleksibel. Tidligere naturforskere og husdyreiere - for eksempel Darwin - var ofte uenige i et slikt syn på dyr, og ble gjerne sett på som antropomorfe og uvitenskapelige fordi de omtalte dyr i «menneskelige termer».
Den økte kunnskapen om dyrs kognitive ferdigheter har kraftig redusert synet på hva som er unike trekk hos menesket. Den tradisjonelle antakelsen
