Styringens kunst
Paul Moxnes
Om hvorfor vi bygger kontrollregimer - og hvordan vi kan styre dem, i stedet for at de styrer oss.
Kontroll og selvkontroll i den politiske idéhistorien
Oda Elisabeth Wiese Tvedt
Glidningen fra demokratisk til tyrannisk sinnelag har skjedd på en måte som Platon advarte mot allerede for 2500 år siden.
Syk kontroll
Finn Skårderud
Om å miste kontroll over behovet for kontroll.
Arbeidslivet er besatt av kontroll
Anita Myklemyr
Tillitsbasert ledelse er i vinden, men det er også kravet om kontroll.
Da tilliten brast
Anita Myklemyr
Nav-sjef Hans Christian Holte om kontroll, tillit og kritikken mot Nav som system.
Kontroll og frihet fra tidenes morgen
Magne Lerø
I alle sivilisasjoner utøves det kontroll, men menneskers behov for frihet lar seg ikke knekke.
Om tankekontroll og kroppskontroll
Espen Grønlie
Både Fagre nye verden, Nittenåttifire og Tjenerinnens beretning stiller grunnleggende spørsmål om hvem som kontrollerer hva og hvordan.
Staten - kontrollør eller veileder for kommunene?
Jan Erling Klausen
Debatten om kommunene i større grad skal få gjøre som de vil, går for fullt.
Filosofisk frigjøring fra kontroll og tradisjoner
Dag Bredal
Heidegger, Sartre og Foucault insisterte på å ville tenke fritt og ukontrollert om det som driver verden framover og definerer menneskenes livsvilkår.
Nevrotiske og selvopptatte kritikere
Martin Svedman
Trenger vi en mer biografisk og virkelighetsnær kritikk bare fordi forfattere er blitt selvopptatte?
Den svarte gitaren. Om rocken hos Jon Fosse.
Tore Stavlund
Gjenklangen av rocken som motiv toner ut hos Fosse på 1990-tallet, for så å komme tilbake med full styrke i Septologien.
Teater med gjest
Nina Kraft
- Herregud så glad jeg er for at jeg ikke levde da, utbryter Samtidens teatergjest, teolog Jone Salomonsen, etter å ha sett Medmenneske av Olav Duun.
I samtale med forfatter Tormod Haugland
Alf van der Hagen
- Drømmens logikk er viktig i min poetikk. Når jeg skriver, er det en måte å drømme på, sier Tormod Haugland.
Hva er det med far?
Sindre Brennhagen
Hvorfor blir vi aldri kvitt ham, enten vi har brutt opp og flyttet vekk eller stedt ham til hvile? I hvilken grad bør han lastes for viderverdighetene vi bærer på?
