Denne boken belyser hvordan FNs barnekonvensjon, vedtatt i 1989, har vært en viktig pådriver i utviklingen mot at barn anses som selvstendige rettighetshavere og -utøvere, og har styrket barns rettigheter i Norge.
Selv om inkorporeringen av barnekonvensjonen i menneskerettsloven medførte en styrking av barns rettigheter, og av barn som rettssubjekter, er det grunn til å stille nærmere spørsmål ved hvilke følger denne inkorporeringen har hatt. Hvor sterk innflytelse har barnekonvensjonen egentlig hatt på ulike rettsområder? På hvilken måte og i hvilken grad blir barnekonvensjonen brukt som argument i norsk rett? Er det variasjon mellom ulike rettsområder også med tanke på hvordan barnekonvensjonen har påvirket gjeldende rett? Er det forskjeller mellom – og innad i – ulike rettsområder og mellom rettsområder der man over lang tid har anerkjent barns rettigheter, og rettsområder som tradisjonelt ikke har fanget opp temaet?
Boken behandler både rettslige problemstillinger som har eksistert i lang tid, slik som barnevernsrett og barn som utøver straffbare handlinger, og nye problemstillinger som har oppstått i kjølvannet av den teknologiske utviklingen og samfunnsendringer, slik som fremveksten av sosiale medier og klimaendringene. Boken belyser særlig fire områder: barn og foreldre, barn og helse, barn i strafferettspleien og håndhevelsen av barns rettigheter.
